I 2004 solgte Norges Bank landets gullbeholdning, med unntak av 7 gullbarer, inkludert 3 1/2 tonn med gullmynter som var med på “gulltransporten” (mer om dette senere). For dette fikk statskassen NOK 3.1mrd.
Argumentasjonen for å selge gullet på denne tiden var at det utgjorde en meget liten del (1%) av bankens internasjonale reserver, og at det derfor ikke spredte risikoen i nevneverdig grad. En alternativ konklusjon kunne selvfølgelig vært å kjøpe mer gull, til man fikk en relevant eksponering.
Som vi ser av grafen har prisene nesten blitt firedoblet siden Norge solgte sine gullreserver, men det var få sentralbanker som forutså den kraftige stigningen i gullprisen som ville komme.
Gulltransporten, som ble nevnt tidligere, er navnet på aksjonen som sikret Norges Banks gullbeholdning under den tyske innovasjonen av Norge.
Så tidlig som i 1938 hadde Nicolai Rygg, sentralbanksjefen på den tiden, startet arbeidet med å få gullbeholdningen ut av landet i tilfelle krig. Det ble pakket 1503 kasser med 40 og 30 kg gull hver, og også 39 små tønner med 80kg hver. I disse tønnene var nærmere 200 000 gullmynter.
Fra wikipedia:
Den 13. februar 1940 sendte Norges Bank et lovforendringsforslag til Finansdepartementet, om at det måtte gjennomføres en lovendring slik at også seddeldekningsreserven kunne bringes i sikkerhet utenlands. Det ble henstilt om at lovforslaget måtte behandles så snart som mulig, på grunn av den truende internasjonale situasjonen. Den pengepolitiske komite sa seg raskt enig i forslaget, men ett medlem krevde at saken måtte utredes i sammenheng med en lenge avventet oppskrivning av gullbeholdningens verdi. Forhandlingene om dette var fremdeles ikke avsluttet den 9. april.
9. APRIL 1940
Norges Bank, Lillehammer. Her ble gullbeholdningen lagret kvelden 9. april.
Ettermiddagen 8. april henvendte banksjef Rygg seg til kommanderende general Kristian Laake og ba om at gullet nå måtte evakueres fra Oslo. Laake konfererte med generalstabssjefen, og det ble bestemt at evakuering burde settes i verk neste dag og at målet burde være Lillehammer.
Da det ble meldt om kamper i ytre Oslofjord natten til 9. april, ble Rygg vekket på ordre av finansminister Oscar Torp. Han satte straks igang med å mobilisere så mange bankfunksjonærer som mulig.
Tidlig om morgenen 9. april ble gullbeholdningen i hemmelighet lastet på 25 lastebiler og kjørt nordover mot Lillehammer. Bankfunksjonærene som var med på bilene hadde fått utlevert pistoler eller revolvere, men transporten hadde ingen eskorte. Bilene startet etterhvert som de ble fullastet. Den siste bilen kom avsted omkring klokken 13:00, samtidig som tyske soldater marsjerte opp Karl Johans gate.
Gjennomføringen av evakueringen var trolig mulig bare på grunn av senkningen av «Blücher» tidligere samme morgen. Ombord på «Blücher» befant seg både planene for hvordan tyskerne skulle sikre seg gullbeholdningen, og mannskapene som skulle gjennomført det.
Samme kveld ble gullet i hemmelighet låst inn i det forberedte kjellerhvelvet på Lillehammer. Det var nå av største viktighet at tyskerne ikke ble klar over hvor gullet hadde tatt veien, derfor ble det ikke iverksatt militært vakthold ved bygningen. Enkelte betrodde medlemmer av Lillehammer skytterlag og noen bankfunksjonærer med revolver i lomma utgjorde en diskrét, men nødtørftig vakt.
TOGTRANSPORTEN LILLEHAMMER – ÅNDALSNES
Den tyske framrykkingen mot Lillehammer gjorde det nødvendig å evakuere gullet videre. Den 15. april ga finansminister Torp i konferanse på Otta oppdraget med å frakte gullet til Åndalsnes til ingeniør og sekretær i Arbeiderpartiets stortingsgruppe Fredrik Haslund.
Den 18. april ble det rekvirert et tog med 12 vogner. En vaktstyrke på 30 soldater fra Jørstadmoen, under kommando av major Bjørn Sunde, ble beordret til å følge transporten. Blant disse var dikteren og kommunisten Nordahl Grieg. Under den videre transporten fikk Nordahl Grieg en stadig mer sentral rolle.
En episode inntraff idet hvelvet skulle åpnes: Kontorsjef Andreas Lund ved Norges Banks Lillehammer-avdeling hadde store problemer med å få opp hvelvdøren, og strevde i en halv time før det til sist lyktes. I mellomtiden hadde finansminister Torp over telefon gitt ordre til om nødvendig å bruke dynamitt.
Lastingen foregikk om natten, lastens innhold ble hemmeligholdt for alle uten en mindre gruppe innvidde. Hverken vaktstyrken eller arbeiderne som utførte lastingen var informert om hva kassene inneholdt. Toget forlot Lillehammer klokken 04:29 den 19. april, det kjørte bare om natten og ble kamuflert på dagtid.
Jernbanelinjen mellom Dombås og Åndalsnes hadde siden 14. april vært holdt av tyske fallskjermjegere. Så lenge tyskerne holdt stillingen kunne ikke gulltoget passere. Imidlertid kom det allerede mens transporten stod parkert på Otta den 19. april beskjed om at tyskerne var nedkjempet eller fordrevet av styrker fra Møre Infanteriregiment.
Toget forlot Otta omkring 22:00 den 19. april, og ankom Åndalsnes den 20. klokken 04:30. På grunn av kraftige tyske bombeangrep mot byen, måtte gulltoget samme kveld flyttes i sikkerhet på Romsdalshorn stasjon.
DEN FØRSTE TRANSPORTEN TIL ENGLAND
Ministrene Anders Rasmus Frihagen, Trygve Lie, Birger Ljungberg og Oscar Torp hadde ankommet Åndalsnes allerede 18. april. Opprinnelig var det tenkt at kongen og resten av regjeringen skulle følge etter, men på grunn av de pågående krigshandlingene i området skjedde ikke dette. Ministrene opprettet imidlertid kontakt med den britiske militærkommandoen, og den 21. april innledet Torp forhandlinger om overføring av gullreservene til England ombord i britiske krigsskip. I ministrenes følge var også Kristian Gleditsch og hans hustru, Fredrik Haslunds søster Nini Haslund Gleditsch. Kristian Gleditsch ble nå trukket inn i den videre organiseringen, og ble Haslunds liaison hos britene.
Den 23. april ankom krysseren HMS «Galatea» Åndalsnes med ferske britiske tropper. Natten mellom 23. og 24. ble den lastet med gullet fra en av jernbanevognene, omkring åtte tonn.
Da Galatea returnerte til England den 24. april, hadde den i tillegg til gullet ombord skipsfartsdirektør Øivind Lorentzen og to norske militære. Lorentzen var av regjeringen den 22. april autorisert til å deponere det norske gullet i Storbritannia, men viktigere enda skulle bli hans rolle som nyutnevnt leder av det hastig opprettede Nortraship.
LASTEBILKOLONNEN ÅNDALSNES – MOLDE
Den norske torpedobåten HNoMS «Trygg», truffet av tyske fly under bombingen av Åndalsnes 25. april
Tysk framrykking i Gudbrandsdalen gjorde at man fant det nødvendig å evakuere Ålesund før flere transporter til England kunne organiseres. Den 24. april besluttet man å prøve å bringe resten av gullet til Molde, hvor kongen, kronprinsen og regjeringen allerede var ankommet. Ekteparet Gleditsch ble sendt i forveien, for å prøve å arrangere et sikkert oppbevaringssted og opprette kontakt med den lokale britiske militærkommandoen. Med seg hadde de Norges Banks kontantbeholdning, to kister med sedler. Ferden foregikk i fiskebil, med fem soldater som vakt.
Den 25. april ga finansminister Torp ordre til at transporten til Molde skulle iverksettes. Gullet ble nå lastet på 25 lastebiler. Samme dag ble Åndalsnes utsatt for de mest intensive bombeangrepene hittil. Bebyggelsen i sentrum ble ødelagt, britiske ammunisjons- og drivstofflagre på kaiene kom i brann og stordelen av det britiske luftvernet ble slått ut. For gulltransportens del eksploderte flere ganger bomber nær kolonnen. En gang, like før passering gjennom Åndalsnes, ble kolonnen gjenstand for et målrettet angrep med bomber og beskytning fra tyske fly. Bilene stanset, og mannskapene tok dekning – mange under kjøretøyene med gullet som skjold mot splinter og kuler. Likevel ble ingen drept eller såret under transporten, og lastebilene fikk bare mindre skader.
Kolonnen ble på nært hold vitne til et bombeangrep mot torpedobåten «Trygg», som på det tidspunktet lå ved kai. Bombene falt i sjøen ved siden av skipet. Senere samme dag ble «Trygg» imidlertid truffet av en 250-kilos bombe som gikk gjennom akterskipet og skipsbunnen uten å eksplodere, og måtte settes på land ved Isfjorden.
Ved fergeforbindelsen Åfarnes–Sølsnes var to ferger rekviert via fylkesmann Trygve Utheim. Overfarten startet omkring 23:30, den siste bilen rullet på land omkring 6 timer senere. Om morgenen 26. april ankom transporten Molde, etter en vanskelig ferd på veier i full oppløsning på grunn av vårbløyte og tung militær trafikk. Fire biler brøt sammen underveis, med påfølgende omlasting.
I Molde ble gullet plassert i kjelleren til Confectionsfabriken Superb, som ble ansett som den sikrest mulige plassering etter at byen siden den 24. var kommet under kontinuerlig tysk bombing. De to kistene med kontanter var allerede anbragt i Molde Sparebanks hvelv.
TRANSPORTEN TIL TROMSØ
Kong Haakon og kronprins Olav søker dekning i utkanten av Molde under tysk bombeangrep i april 1940.Foto: Per Bratland
Den 29. april evakuerte konge, regjering og sentraladministrasjon under kraftige tyske bombeangrep Molde med kurs for Tromsø. Det meste av gullbeholdningen ble tatt med ombord på den britiske krysseren HMS «Glasgow» som lå ved Storkaia. Confectionsfabriken Superb der gullet var lagret, lå i andre enden av byen, men skadene etter bombingen gjorde det umulig å transportere gullet gjennom bygatene. Istedet ble gullbeholdningen kjørt til fergekaien og fraktet sjøveien til HMS «Glasgow» ved hjelp av de rekvirerte lokalrutebåtene «Legona» og «Rovdehorn». Disse fartøyene gjorde flere turer hver mellom fergekaien og Storkaia. På grunn av det kraftige bombeangrepet måtte krysseren til slutt forlate Molde uten at hele gullasten var kommet ombord.
Møre Fylkes Ruteselskaps kystruteskip DS «Driva» ble rekvirert, og de siste ti tonnene av gullasten brakt ombord mens kaien stod i brann. Ombord på «Driva» var også Einar Gerhardsen.
Den 30. april måtte «Driva» settes på land ved Ramsvika på Visnes i Eide etter et tysk flyangrep. Gullet ble flyttet med lastebiler til Gjemnes, hvor det ble lastet ombord i fem fiskeskøyter fra Bud og Hustad – «Heimdal», «Bard», «Svanen», «Leif» og «Gudrun». Skippere for de fem båtene var Hans M. Inderhaug, Harald Tungehaug, Engvald Sunde, Emil Skottheim og Alfred Skottheim.
Den 3. mai ankom gullet fra de fem fiskeskøytene Titran på Frøya. Gullet ble deretter lastet om i to større fiskeskøyter, «Stølvåg» og «Alfhild», med Esten Larsen og Karl Reppe som skippere. De to fiskebåtene la ut fra Inntian på Frøya 5. mai, og ankom Tromsø 9. mai.
GULLBEHOLDNINGEN I ENGLAND, OG VIDERE TIL CANADA OG USA
Den 24. mai forlot gullasten Tromsø ombord på den britiske krysseren HMS «Enterprise». Lasten ankom Plymouth den 29. mai, og ble sendt med spesialtog til London hvor det ble oppbevart i Bank of England.
I løpet av juni og juli samme år ble gullet sendt med konvoier til Canada og USA.
22. juni 1940 avgikk Christian Haalands linjeskip «Ida Bakke» Liverpool i konvoi for Montreal, Canada med deler av den norske gullbeholdningen ombord. Gullet ble plassert i solide eiketønner på fordekket. Hver gulltønne var tilknyttet tre tomme tønner som flyte-element. Det var bare et fåtall av besetningen som faktisk visste hva tønnene inneholdt. Der var ellers syv passasjerer med; blant dem direktør i Nortraship; Øivind Lorentzen og Ingvald Haugen fra Norsk Sjømannsforbund. Skipet ankom trygt Montreal 2. juli 1940 hvor lasten ble losset under streng bevoktning.
De øvrige skipene som deltok transporten av gullet over Atlanteren var Fred. Olsen & Co.s linjeskip «Bomma», «Bra-Kar» og «San Andres», J. Ludwig Mowinckels rederis linjeskip «Norma».
Gullet ble lagret i Federal Reserve Bank of New York i New York, og i Bank of Canada i Montreal, senere i Ottawa. En mindre del (5715 unser) ble beholdt i England.
GULLTRANSPORTENS BETYDNING
At Norges Banks gull ble brakt i sikkerhet i 1940 var ikke bare et tilbakeslag for de tyske okkupantene. Det var også vesentlig for å sikre den norske regjeringen i eksil økonomisk handlingsfrihet. Britene la høsten 1940 press på den norske regjeringen for å overta gullet, men ikke minst fordi det allerede var transportert ut av landet lyktes det regjeringen å motstå.
Gulltransporten hadde også stor symbolsk betydning for motstandskampen, som en av få seire i aprildagene 1940. Nordahl Grieg skrev diktene Kongen og 17 mai 1940 («I dag står flaggstangen naken…») ombord på «Alfhild», og 17. mai 1940 ble diktet med samme navn kringkastet fra Tromsø radio. I desember 1940 ble fire kåserier av Fredrik Hasund om Gulltransporten sendt fra den norske kringkasteren i Boston, noe som bidro til å styrke motstandskampens mot og moral.
ETTER KRIGEN
I 1988 kjøpte mynt og seddelsamler Jan Olav Aamlid gjennom Oslo Mynthandel store deler av gullet fra gullbeholdningen fra diverse banker i USA og Canada. Aamlid kjøpte hele 100484 nordiske gullmynter for ca. 100 Mill NOK, som ble rangert i Guinness Rekordbok i 1988 som verdens største myntkjøp.Mange av disse myntene ble igjen solgt videre til samlere og investorer.
I 2004 solgte Norges Bank unna alle gullbarrene, med unntak av syv stykker som er beholdt for utstillingsformål. Gullbarrene utgjorde 90% av gullet i gullreservene.Norges Bank har beholdt 3 1/2 tonn med gullmynter som tilsvarer rundt 600.000 mynter. Norges Banks begrunnelse for å beholde disse myntene er fordi de har historisk verdi fordi de var med på gulltransporten. Imidlertid var det bare i underkant av 200.000 mynter som faktisk var med på transporten resten var depornert i utlandet på forhånd. Totalt sett bestod gullreservene av rundt 700.000 mynter. Så bare 2 av 7 mynter faktisk vært med på gulltransporten.
Myntene solgt i 1988 utgjør en stor del av de norske gullmyntene fra 1874-1910 som innehas av samlere, men langt fra alle. Mange norske gullmynter fra perioden befant seg på private hender da gulltransporten fant sted og har således ikke vært en del av transporten. Myntene fra gulltransporten har i etterkant blitt blandet med gullmyntene som ikke var med på transporten, og det er umulig å se forskjell. Den norske mynthandleren Samlerhuset selger hele tiden mynter de påstår har vært med på transporten. Det er ikke nødvendigvis riktig, siden Samlerhuset kjøper sine mynter på auksjoner og dermed ikke kan vite om myntene de kjøper stammer fra gulltransporten eller ikke.